What happens when we have no students?

What should universities and colleges do when students don’t want to take our courses? What if no one wants a degree in German? What if Art History only attracts a handful of students?

We read often about the lost value of humanities degrees for the students who take them and how institutions lose money by maintaining a broad offering. Should we just shut those programs down?

What does it mean to be a classic university with credible breadth? How can we reconcile our ideals, our identity and our mandate with financing systems that fund us based on the number of students we produce?

Earlier this year, my university decided to stop offering Masters degrees in French and German. We still have an undergraduate offering, but students who want to take a Masters Degree will not be able to do so at any institution in North Norway.

No one is pleased with this decision, least of all those who made it. But the student numbers were extremely low. Wouldn’t those few students still with us actually be better off getting an education at an institution where they have more peers, more course offerings, and thereby more opportunities?

This year, it was French and German that were cut. But as I noted while opening a large conference on the Norwegian language here in Tromsø recently, it’s naïve to think this discussion could not happen about Norwegian or English departments. When the numbers go down, exceptional arguments are necessary to prevent program elimination. (Is the problem relevance? See my Breakthrough knowledge: Research, education and universities.)

And our arguments can’t simply be good enough to convince those of us who are in the humanities. In the European context, Ministers of Higher Education have to compete for funds with Ministers of Health and with Ministers of Transportation.

We have to give our ministers arguments that they can use. And those ministers are painfully aware of how soft our public support is, at least when compared to support for more hospital beds, better roads and faster trains.

Whose job is it to find strategies for dealing with small subjects? That responsibility clearly belongs first and foremost to those of us who teach in these fields.

It’s our job to find better arguments. When subjects are shut down, we have to admit that the arguments we tried just weren’t good enough. They weren’t enough to change the process. Simply repeating them more loudly isn’t going to carry the day.

We need new perspectives. We have to go back and ask ourselves once again why we’re doing what we’re doing, why we think it’s important, why society should care. And we should use our answers not only to give new arguments to our ministers, but — even more importantly — to attract new students to our fields!

There is writing on the wall about the future of small subjects. But I don’t think that writing is forebodingly big; I don’t think it’s so clear. There’s still much more to be written and we have every opportunity to influence that.

But if we don’t take the opportunity, someone else will.

For those of you who read Norwegian, here are my opening comments from the recent MONS conference in Tromsø, on which the blog entry above is based.

Møte om norsk språk 14, Universitetet i Tromsø, 24.-26. november, 2011

Åpningen av Curt Rice, Prorektor for forskning og utviklingsarbeid ved UiT

Velkommen til Tromsø, til Universitetet i Tromsø og spesielt vil jeg ønske velkommen dere som har kommet tilreisende for å delta på dette 14. Møte om norsk språk.

Jeg ønsker å begynne med å gratulere komitéen som har jobbet veldig hardt for å få til denne konferansen. Og jeg må si at jeg synes det er hyggelig — nesten søtt — at når man inviterer til et nasjonalt møte om norsk språk, så booker man seg inn på Universitetets aller største auditorium. Her står det i hvert fall ikke på selvtillitten!

Til dere som er på besøk, vet jeg at dere kommer til å finne mange gode samtalepartnere her i Tromsø. Vi har en betydelig bredde i våre språkvitenskapelige forskningsmiljø, noe som vi synes er viktig, noe som vi har tenkt å ivareta.

Og vi vet alle sammen som er samlet her i dag at nettopp det å finne gode samtalepartnere er blant det nyttigste som skjer ved et slikt møte.

Vi jobber alle sammen mot å skape eller forstå noe nytt, mot ny kunnskap. Dette er ikke noe som skjer i isolasjon; det er ikke noe som man gjør alene. Fremgang krever at vi kommer oss ut av kontorene våre, og at vi prøver ut våre idéer og får tilbakemelding fra kollegaer med høy kompetanse.

Både antall deltakere og programmet som komitéen har lagt opp til, gir meg håp om at det vil skje her disse kommende tre dagene — at dette møtet vil føre til fremgang i kunnskap.

Men i tillegg til det vitenskapelige som skjer både gjennom foredrag og diskusjoner, så er det et annet emne som jeg ønsker å oppfordre dere til å diskutere — et litt mer fagpolitisk emne.

Vi er humanister, alle sammen. Og humanistiske fag går gjennom en tøff periode.

Hver uke leser vi om redusert verdi av høyere utdanning i humanistiske fag, om problemer med fag med få studenter, og universiteter som taper økonomisk ved å opprettholde et bredt tilbud i humaniora.

Og da må vi ta et valg. Vi kan enten passivt godta det som kommer fra vår eier, fra myndighetene, eller vi kan velge å være proaktive.

En problemstilling som er spesielt relevant for humanister er det som noen kaller for småfagsproblematikken.

Hva er den riktige responsen til småfagsproblematikken? Hva skulle vi gjøre når et viktig og sentralt fag har få studenter, til tider veldig få studenter?

Vi har hatt noen vanskelige samtaler om dette i år ved Universitetet i Tromsø. Resultatet av disse samtalene var en beslutning om å ikke lenger tilby mastergrad i fransk og tysk. Det er kjipt.

Inger er fornøyd med den beslutningen, verken Fakultetsstyret ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, og heller ikke Universitetsstyret.

Hva kan vi som deltar på dette MONS-møtet gjøre for å endre denne diskursen?

Nordiske studier er sterke ved mange institusjoner. Det er naturlig og det er bra.

Men man driver med risikosport hvis man tror at ingenting kunne endre det. Hva er det riktige antallet masterprogrammer i norsk som burde finnes i Norge? Eller masterprogrammer i engelsk? Eller kinesisk?

Hva er det riktige tallet?

Men jeg spør ikke her hva vi ønsker å svare i denne sammenhengen, men heller hvordan vi skal finne det gode svaret.

Dere driver med et ekstremt viktig fag i nasjonal sammenheng. Men vi må ikke tro at den dagen en institusjon har veldig få studenter i norsk, at den samme diskusjonen ikke skal tas der — den diskusjonen som vi ved UiT har hatt i år om tysk og fransk.

Vi må ha våre argumenter, og det holder ikke hvis de bare er gode nok til å overtale vi som er her i dag.

Vi må komme på argumenter som er så pass solide at en kunnskapsminister som konkurrerer med en helseminister eller en samferdselsminister om penger, opplever at hun kan fremme de argumentene i den konkurransen.

For at hun skal kunne gjøre det, må hun oppleve at høyere utdanning og forskning har mye sterkere offentlig sympati og støtte enn vi tydeligvis har i dag. Hvordan skal vi oppnå det?

Jeg nevner disse tingene fordi vi er samlet her, over 100 av landets klokeste hoder. Vi skal ha tre dager sammen, og jeg ønsker at vi bruker den tid primært på forskning og utviklingsarbeid.

Men jeg ønsker også at vi jobber proaktivt med den utdannings- og FoU-politiske realiteten som vi må forholde oss til.

Jeg synes ikke at skriften på veggen er så veldig stor akkurat nå; jeg synes ikke skriften er så veldig tydelig. Det er mye mer som skal skrives på den veggen, og det kan vi påvirke.

Men det krever nye argumenter; det krever en innsats for å endre den diskursen vi la opp til tidligere i år.

For nå vet vi at de argumentene vi hadde, ikke var gode nok.

Og som sagt, det er kjipt. Men jeg synes ikke vi skal gi oss for det. Vi har evnen til å ta styringen. La oss jobbe sammen mot det.

Og da sier jeg både når det gjelder deres faktiske forskningsprosjekter og når det gjelder politikk:

Finn de gode idéene sammen, bygg de gode argumentene, overbevis dine venner, og så ta din sak — vår sak — ut i verden.

Lykke til med konferansen!

Comments

  1. My school has been dealing with this for almost as long as I’ve worked there. We’ve eliminated numerous programs — sometimes in order to prop up specific programs over others. I had the distinct displeasure of having to vote to close a few of these programs — and now — a few of these are coming back to bite us in the butt.

    One of the things that frustrates me about this is that I often hear from students that they don’t believe liberal arts is important. Critical think much? Heh.

Speak Your Mind

*